Tiden flyr....om året som gikk.

...når man har det gøy..ehhh....
Siste blogginnlegg var 12 mars 2010. Om under 24 timer skriver vi 1 januar 2011.
Skal ikke påberope meg å være en effektiv blogger. Jeg tenker vi satser på kvalitet forran kvantitet. *sier hun med osende selvtillit*


For et år siden så satt jeg sikkert og tenkte på hva 2010 skulle bringe. Jeg tenkte nok på at
barna som skulle bli 4 og 6 til sommern skulle sikkert bli snillere med hverandre, kanskje skulle vi kjøpe oss en ny bil. Jeg tenkte sikkert at jeg skulle bli sprek som faen. Jeg hadde planer om å begynne å studere på deltid og da kanskje gå ned i stilling. Jeg hadde mine bekymmer for at bittelillebabyen min skulle begynne på en stor skummel skole.

Så hvordan gikk det da i 2010?

Barna mine har tatt søskenkrangling til et helt nytt nivå!

Torgeir kjøpte seg noe som om jeg legger godviljen til kan kalles for en bil.

Jeg ble faktiskt riktig så sprek! Men så dro vi på ferie i mai, uten at jeg helt skjønner hvordan så mistenker jeg sprekheten min for å ligge igjen på Gran Canaria.

Jeg har blitt deltidstudent. I juni 2014 er jeg forhåpentligvis ferdigutdannet førskolelærer.
Dessuten fant jeg ut at studier og en jobb var BARNESKIRENN, så jeg fant meg enda en jobb.

Mitt eldste barn har blitt skolegutt. Han har gitt klar beskjed om at han alldeles ikke er noe bittelitenbaby "Du, hallo eg e faktiskt 6 år, eg ekke nå liten unge" (Noe som ga meg en aller så liten alderskrise)


Ja, det oppsummerer vel i grunn året fint det!


I morgen kan jeg tylle i meg champagne og drømme om 2011:

I 2011 kommer barna mine sikkert til å innse at krangling på autopilot er en Dårlig Ting™ .

Jeg kommer sikkert til å bli kjempesprek.

Jeg skal garantert tone ned min ironi.

Jeg skal bli flinkere til å ha det ryddig i kleskapet mitt.

Jeg skal blogge regelmessig.

Jeg skal slutte å sitte oppe til midt på natten når jeg skal på jobb uforskammet tidlig.

Shitt der ble klokken jaggu 02.25.

God Natt!

Han som forandret meg.

 

Har ikke blogget på en stund nå, så tenker det er på tide nå. Rosa fine pcn min endte sine dager for en uke siden. Jeg slumret en liten middagslur da jeg bråvåknet av et brak og et  “Uuuuups” etterfulgt av en  5 åring som febrilsk prøver å unnskylde sine handlinger. Min gode gamle (nåja halvannet år) DELL hadde gått i gulvet, og det som var igjen av den, var ikke lengre igjen. Så med arvet grå ganske ordinær pc så har jeg nå tatt tak i bloggen igjen.

Da jeg i utgangspunktet har skrivesperre for tiden så tenkte jeg i dag fortelle om han som forandret meg. Han som gjorde den ganske tøffe Lena om til en smånervøs bløthjertet hønemor. Den jeg snakker om er selvsagt min eldste sønn Odin. Han buste inn i våre liv for 5.5 år siden og snudde oppned på verden som vi kjente den.  For å sitere krompen “Jeg tror ikke jeg har vært så adrenalin-sint på noen som på deg. Jeg tror ikke jeg har vært så svak og aldri så sterk som når jeg har vært sammen med deg. Jeg tror ikke jeg har vært så fylt av kjærlighet som sammen med deg.”

For ingen kan vel få meg så lynende, eitrende forbanna som den lille Besserwissern, ingen kan heller  gjøre meg så sprekferdig stolt, så inderlig rørt og så varm om hjertet som den smarte, reflekterte og ikke minst omtenksomme gutten min.

 

Jeg føler meg veldig priviligert som får lov til å være mamman hans.

 

Murphys law

 

Når det kommer til bil er dette en lov som rammer meg hardt og brutalt.  I dag bråvåknet jeg av at mobilalarmen min ulte infernalskt klokken 05.40. Jeg stablet meg på føtterne, hoppa i dusjen, kledde på meg selv og minstemann, slo opp ytterdøren og synet som møtte meg var mildt sagt nedslående. I løpet av natten har det kommet en trilion cm snø. Jeg legger ut på en hasardiøs ferd mot bilen. Finner en kost og feier av det værste, plasserer Ask i bilsetet og setter meg selv godt til rette bak rattet. Plutselig slår det meg! Hvordan i svarteste skal Forden ha sjans å komme seg fremover? Det er da ikke brøytet nede på vårt lille “tun”. Gjør noen tapre forsøk på å få bilen opp bakken, men innser fort at dette er tapt slag.Ved siden av meg sitter treåringen min å gir gode råd “ Come ååån mamma, du må ha god fart skjønner du”. Jeg vurderer å ringe Torgeir, men innser at en søvndrukken samboer  som oppeholder seg i Stavanger er det lite hjelp i. Jeg  nøyer meg med å tenke stygge tanker om han som har kjørt traktorn (tantes bil som vi har på lån), til flyplassen, med den hadde jeg jo kommet meg uten problemer.

Kaster et nervøst blikk på klokken, gjør en kjapp konsekvensanalysering og innser at dette blir katastrofe. Det er 18 minutter til jeg MÅ være på jobb, det tar 9 minutter fra A til B, vel og merke med bil. Jeg ringer taxi og nesten hyler frem “Jeg må ha en taxi å den må være tilbake i byen kvart på sju”

 

Taxien dukker opp usedvanlig raskt, den hyggelige sjåføren lover å gjøre sitt beste for at vi skal rekke deadline. Og i det klokken min slår fra 06.44 til 06.45 svinger vi inn fremfor porten på jobb. Jeg betaler gladelig de 170 kronerne taxameteret viser, plukker med meg sønnen og løper inn. Jeg er svett, har nesten fått hjerteinfarkt av stress og sinne, men vi rakk det!

Nå har kvelden senket seg, pulsen min er inntakt,Torgeir er snart hjemme,  snøen er ryddet og langrennsjentene har tatt gull (takk for at dere  var så overlegne, hjerte mitt hadde ikke taklet mer i dag).  Så nå kan loven om tingenes iboende fanskap bare gå å vugge!

Forandring fryder.....eller?

Jeg tror selv jeg er veldig liberal, at jeg liker å ta ting på strak arm, at forandringer er spennende osv. Sakte men sikker har jeg forstått at jeg er mer konservativ en jeg liker. Jeg er av typen som ikke liker å bytte bil, ikke fordi jeg ikke synes nybil er superstas, men fordi det betyr adjø med den gamle vante.

Akkurat nå er det besteforeldrene mine som skal flytte, som plager meg. Farmor og farfar er på en måte det eneste som har vært konstant i livet mitt. De har vært lykkelig gift siden nittenhundreogbrødmangel, de har bodd i det samme koselige huset, med den fantastisker tomta like lenge. I mine snart 28 år her på jorden, har huset i Nygata vært den tryggeste plassen på jord. Der jeg vet jeg møtes av nybakst, de beste middagene og ikke minst de solide besteforeldrene mine. Jeg innser jo at nybakte rundstykker og deilig middag ikke forsvinner bare for at de flytter i en leilighet som er bedre tilrettelagt for dem, men dog. Det blir liksom ikke helt det samme å skulle snike i skapet over komfyren, der jeg vet at det alltid finnes kokesjokolade og mandler, når det ikke lengre er det samme skapet. Ikke kan jeg luske inn i det beste huset, bare for å finne de to søteste gamlingene jeg vet om, ligge på dagsengen i stua, tett inntill, med armene rundt hverandre( hverdagsromatikk etter 50 års samliv) og sover middagslur.

Jeg har heldigvis ikke så vanskelig for å omstille meg, når jeg har sørget ferdig over det som en gang var, trekker jeg inn det nye. Når jeg har kommet over flyttinga skal jeg ta innover meg sorgen over at den rosa pcn min faktiskt synger på sitt siste vers, hvilket betyr ny, skummel og ikke minst en annen pc.

Så visst fryder forandringer, men gi meg litt tid til å sørge først!

Prokrastinere....Hvem jeg?

Ordet prokrastinering er dannet av de latinske leddene pro, som betyr «for», og crastinus, «det som angår morgendagen» (av cras, «i morgen»). Begrepet kan fritt oversettes med «utsettelsesatferd».

Endelig har jeg funnet min "diagnose", jeg har «utsettelsesatferd». Jeg utsetter det meste, til min bedre halvdels stor ergelse. Han er en handlingens mann, hører han vaskemaskinen spille (ja den spiller, faktisk.), ja da henger han opp klærne i full fart. Jeg derimot....

Jeg prøver å rettferdiggjøre det med at jeg "jobber best under press", men lets face it! Det er ikke så mange måter å henge opp tøy på.

Så hva ville jeg egentlig med dette innlegget? Jo prokrastinere såklart! Jeg hadde jo en maskin med ulltøy stående på. Nå var det jo denne handlingens mann igjen. Mens jeg satt her og googla gode beskrivelser av ordet prokrastinering, ja da har klesvasken funnet veien til tørkestativet.

Det er jo litt flaut, men det er jeg jo egentlig altfor stolt til å innrømme. Så jeg slår meg på brøstet, roper likestilling og girlpower, men innerst inne så vet jeg det....

...jeg er grusomt bortskjemt.

Klisterhjerne for uvesentligheter...

Jepp det har jeg!
Jeg er et eneste stort oppgulp av "morsom" trivia. Jeg husker unødvendige ting som folk ellers børster lengst bak i hjernebarken. Jeg husker hva ektefellene til barneskolelærerne mine het (Jonte og Kjell for spesiellt interesserte), jeg husker telefonr til de fleste klassekameratene mine på barneskolen, jeg er en jævel på bursdager, jeg husker hva folk hadde på seg i begivenheter som fant sted for 15 år siden, jeg husker for og etternavn på alle spillerne på det svenske bronselaget fra fotball VM 94 (som forøvrig fant sted i USA) og sånn kan jeg fortsette i evigheter. Unødvendige ting liksom bare klistrer seg. Desverre så går det på bekostning av korttidsminnet. Jeg glemmer hvor jeg har lagt mobilen, jeg glemmer nøklene i døra, jeg glemmer søppelposen stående på varmekablene i gangen, jeg glemmer å levere skattekortet og blir truet med 50% skatt, jeg kjører på butikken og kommer hjem uten det jeg opprinnelig skulle ha og minnepenna som jeg skulle ha med meg på jobb har jeg glemt i 4 uker nå (imorgen camilla, i morgen). Jeg er notorisk, men jeg er klar over det.

Nå sitter jeg her og lurer fryktelig på hva det var jeg skulle huske, ikke kan jeg ringe Torgeir å spørre heller, for jeg husker ikke hvor jeg la mobilen.

Jaja, de gale har det godt.

Lena tar sine første småtrippende skritt ut i den nye bloggen!

Ny blogg, nye muligheter!

Denne bloggen kommer til å inneholde mye rart, akkurat som livet mitt gjør.
Jeg kommer til å skrive en del om familien min, de opptar tross alt en stor del av mitt liv. Jeg kommer til å skrive om livets store og små problemstillinger. Jeg kommer til å skrive om ting som jeg er opptatt av der og da. Dere skal ikke se bort fra at denne bloggen kommer til å inneholde mengder av generell fjasing, det er jeg jævlig god til.

Vi er i gang folkens!