Jeg tror selv jeg er veldig liberal, at jeg liker å ta ting på strak arm, at forandringer er spennende osv. Sakte men sikker har jeg forstått at jeg er mer konservativ en jeg liker. Jeg er av typen som ikke liker å bytte bil, ikke fordi jeg ikke synes nybil er superstas, men fordi det betyr adjø med den gamle vante.
Akkurat nå er det besteforeldrene mine som skal flytte, som plager meg. Farmor og farfar er på en måte det eneste som har vært konstant i livet mitt. De har vært lykkelig gift siden nittenhundreogbrødmangel, de har bodd i det samme koselige huset, med den fantastisker tomta like lenge. I mine snart 28 år her på jorden, har huset i Nygata vært den tryggeste plassen på jord. Der jeg vet jeg møtes av nybakst, de beste middagene og ikke minst de solide besteforeldrene mine. Jeg innser jo at nybakte rundstykker og deilig middag ikke forsvinner bare for at de flytter i en leilighet som er bedre tilrettelagt for dem, men dog. Det blir liksom ikke helt det samme å skulle snike i skapet over komfyren, der jeg vet at det alltid finnes kokesjokolade og mandler, når det ikke lengre er det samme skapet. Ikke kan jeg luske inn i det beste huset, bare for å finne de to søteste gamlingene jeg vet om, ligge på dagsengen i stua, tett inntill, med armene rundt hverandre( hverdagsromatikk etter 50 års samliv) og sover middagslur.
Jeg har heldigvis ikke så vanskelig for å omstille meg, når jeg har sørget ferdig over det som en gang var, trekker jeg inn det nye. Når jeg har kommet over flyttinga skal jeg ta innover meg sorgen over at den rosa pcn min faktiskt synger på sitt siste vers, hvilket betyr ny, skummel og ikke minst en annen pc.
Så visst fryder forandringer, men gi meg litt tid til å sørge først!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar