Murphys law

 

Når det kommer til bil er dette en lov som rammer meg hardt og brutalt.  I dag bråvåknet jeg av at mobilalarmen min ulte infernalskt klokken 05.40. Jeg stablet meg på føtterne, hoppa i dusjen, kledde på meg selv og minstemann, slo opp ytterdøren og synet som møtte meg var mildt sagt nedslående. I løpet av natten har det kommet en trilion cm snø. Jeg legger ut på en hasardiøs ferd mot bilen. Finner en kost og feier av det værste, plasserer Ask i bilsetet og setter meg selv godt til rette bak rattet. Plutselig slår det meg! Hvordan i svarteste skal Forden ha sjans å komme seg fremover? Det er da ikke brøytet nede på vårt lille “tun”. Gjør noen tapre forsøk på å få bilen opp bakken, men innser fort at dette er tapt slag.Ved siden av meg sitter treåringen min å gir gode råd “ Come ååån mamma, du må ha god fart skjønner du”. Jeg vurderer å ringe Torgeir, men innser at en søvndrukken samboer  som oppeholder seg i Stavanger er det lite hjelp i. Jeg  nøyer meg med å tenke stygge tanker om han som har kjørt traktorn (tantes bil som vi har på lån), til flyplassen, med den hadde jeg jo kommet meg uten problemer.

Kaster et nervøst blikk på klokken, gjør en kjapp konsekvensanalysering og innser at dette blir katastrofe. Det er 18 minutter til jeg MÅ være på jobb, det tar 9 minutter fra A til B, vel og merke med bil. Jeg ringer taxi og nesten hyler frem “Jeg må ha en taxi å den må være tilbake i byen kvart på sju”

 

Taxien dukker opp usedvanlig raskt, den hyggelige sjåføren lover å gjøre sitt beste for at vi skal rekke deadline. Og i det klokken min slår fra 06.44 til 06.45 svinger vi inn fremfor porten på jobb. Jeg betaler gladelig de 170 kronerne taxameteret viser, plukker med meg sønnen og løper inn. Jeg er svett, har nesten fått hjerteinfarkt av stress og sinne, men vi rakk det!

Nå har kvelden senket seg, pulsen min er inntakt,Torgeir er snart hjemme,  snøen er ryddet og langrennsjentene har tatt gull (takk for at dere  var så overlegne, hjerte mitt hadde ikke taklet mer i dag).  Så nå kan loven om tingenes iboende fanskap bare gå å vugge!