Har ikke blogget på en stund nå, så tenker det er på tide nå. Rosa fine pcn min endte sine dager for en uke siden. Jeg slumret en liten middagslur da jeg bråvåknet av et brak og et “Uuuuups” etterfulgt av en 5 åring som febrilsk prøver å unnskylde sine handlinger. Min gode gamle (nåja halvannet år) DELL hadde gått i gulvet, og det som var igjen av den, var ikke lengre igjen. Så med arvet grå ganske ordinær pc så har jeg nå tatt tak i bloggen igjen.
Da jeg i utgangspunktet har skrivesperre for tiden så tenkte jeg i dag fortelle om han som forandret meg. Han som gjorde den ganske tøffe Lena om til en smånervøs bløthjertet hønemor. Den jeg snakker om er selvsagt min eldste sønn Odin. Han buste inn i våre liv for 5.5 år siden og snudde oppned på verden som vi kjente den. For å sitere krompen “Jeg tror ikke jeg har vært så adrenalin-sint på noen som på deg. Jeg tror ikke jeg har vært så svak og aldri så sterk som når jeg har vært sammen med deg. Jeg tror ikke jeg har vært så fylt av kjærlighet som sammen med deg.”
For ingen kan vel få meg så lynende, eitrende forbanna som den lille Besserwissern, ingen kan heller gjøre meg så sprekferdig stolt, så inderlig rørt og så varm om hjertet som den smarte, reflekterte og ikke minst omtenksomme gutten min.
Jeg føler meg veldig priviligert som får lov til å være mamman hans.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar