Murphys law

 

Når det kommer til bil er dette en lov som rammer meg hardt og brutalt.  I dag bråvåknet jeg av at mobilalarmen min ulte infernalskt klokken 05.40. Jeg stablet meg på føtterne, hoppa i dusjen, kledde på meg selv og minstemann, slo opp ytterdøren og synet som møtte meg var mildt sagt nedslående. I løpet av natten har det kommet en trilion cm snø. Jeg legger ut på en hasardiøs ferd mot bilen. Finner en kost og feier av det værste, plasserer Ask i bilsetet og setter meg selv godt til rette bak rattet. Plutselig slår det meg! Hvordan i svarteste skal Forden ha sjans å komme seg fremover? Det er da ikke brøytet nede på vårt lille “tun”. Gjør noen tapre forsøk på å få bilen opp bakken, men innser fort at dette er tapt slag.Ved siden av meg sitter treåringen min å gir gode råd “ Come ååån mamma, du må ha god fart skjønner du”. Jeg vurderer å ringe Torgeir, men innser at en søvndrukken samboer  som oppeholder seg i Stavanger er det lite hjelp i. Jeg  nøyer meg med å tenke stygge tanker om han som har kjørt traktorn (tantes bil som vi har på lån), til flyplassen, med den hadde jeg jo kommet meg uten problemer.

Kaster et nervøst blikk på klokken, gjør en kjapp konsekvensanalysering og innser at dette blir katastrofe. Det er 18 minutter til jeg MÅ være på jobb, det tar 9 minutter fra A til B, vel og merke med bil. Jeg ringer taxi og nesten hyler frem “Jeg må ha en taxi å den må være tilbake i byen kvart på sju”

 

Taxien dukker opp usedvanlig raskt, den hyggelige sjåføren lover å gjøre sitt beste for at vi skal rekke deadline. Og i det klokken min slår fra 06.44 til 06.45 svinger vi inn fremfor porten på jobb. Jeg betaler gladelig de 170 kronerne taxameteret viser, plukker med meg sønnen og løper inn. Jeg er svett, har nesten fått hjerteinfarkt av stress og sinne, men vi rakk det!

Nå har kvelden senket seg, pulsen min er inntakt,Torgeir er snart hjemme,  snøen er ryddet og langrennsjentene har tatt gull (takk for at dere  var så overlegne, hjerte mitt hadde ikke taklet mer i dag).  Så nå kan loven om tingenes iboende fanskap bare gå å vugge!

Forandring fryder.....eller?

Jeg tror selv jeg er veldig liberal, at jeg liker å ta ting på strak arm, at forandringer er spennende osv. Sakte men sikker har jeg forstått at jeg er mer konservativ en jeg liker. Jeg er av typen som ikke liker å bytte bil, ikke fordi jeg ikke synes nybil er superstas, men fordi det betyr adjø med den gamle vante.

Akkurat nå er det besteforeldrene mine som skal flytte, som plager meg. Farmor og farfar er på en måte det eneste som har vært konstant i livet mitt. De har vært lykkelig gift siden nittenhundreogbrødmangel, de har bodd i det samme koselige huset, med den fantastisker tomta like lenge. I mine snart 28 år her på jorden, har huset i Nygata vært den tryggeste plassen på jord. Der jeg vet jeg møtes av nybakst, de beste middagene og ikke minst de solide besteforeldrene mine. Jeg innser jo at nybakte rundstykker og deilig middag ikke forsvinner bare for at de flytter i en leilighet som er bedre tilrettelagt for dem, men dog. Det blir liksom ikke helt det samme å skulle snike i skapet over komfyren, der jeg vet at det alltid finnes kokesjokolade og mandler, når det ikke lengre er det samme skapet. Ikke kan jeg luske inn i det beste huset, bare for å finne de to søteste gamlingene jeg vet om, ligge på dagsengen i stua, tett inntill, med armene rundt hverandre( hverdagsromatikk etter 50 års samliv) og sover middagslur.

Jeg har heldigvis ikke så vanskelig for å omstille meg, når jeg har sørget ferdig over det som en gang var, trekker jeg inn det nye. Når jeg har kommet over flyttinga skal jeg ta innover meg sorgen over at den rosa pcn min faktiskt synger på sitt siste vers, hvilket betyr ny, skummel og ikke minst en annen pc.

Så visst fryder forandringer, men gi meg litt tid til å sørge først!

Prokrastinere....Hvem jeg?

Ordet prokrastinering er dannet av de latinske leddene pro, som betyr «for», og crastinus, «det som angår morgendagen» (av cras, «i morgen»). Begrepet kan fritt oversettes med «utsettelsesatferd».

Endelig har jeg funnet min "diagnose", jeg har «utsettelsesatferd». Jeg utsetter det meste, til min bedre halvdels stor ergelse. Han er en handlingens mann, hører han vaskemaskinen spille (ja den spiller, faktisk.), ja da henger han opp klærne i full fart. Jeg derimot....

Jeg prøver å rettferdiggjøre det med at jeg "jobber best under press", men lets face it! Det er ikke så mange måter å henge opp tøy på.

Så hva ville jeg egentlig med dette innlegget? Jo prokrastinere såklart! Jeg hadde jo en maskin med ulltøy stående på. Nå var det jo denne handlingens mann igjen. Mens jeg satt her og googla gode beskrivelser av ordet prokrastinering, ja da har klesvasken funnet veien til tørkestativet.

Det er jo litt flaut, men det er jeg jo egentlig altfor stolt til å innrømme. Så jeg slår meg på brøstet, roper likestilling og girlpower, men innerst inne så vet jeg det....

...jeg er grusomt bortskjemt.

Klisterhjerne for uvesentligheter...

Jepp det har jeg!
Jeg er et eneste stort oppgulp av "morsom" trivia. Jeg husker unødvendige ting som folk ellers børster lengst bak i hjernebarken. Jeg husker hva ektefellene til barneskolelærerne mine het (Jonte og Kjell for spesiellt interesserte), jeg husker telefonr til de fleste klassekameratene mine på barneskolen, jeg er en jævel på bursdager, jeg husker hva folk hadde på seg i begivenheter som fant sted for 15 år siden, jeg husker for og etternavn på alle spillerne på det svenske bronselaget fra fotball VM 94 (som forøvrig fant sted i USA) og sånn kan jeg fortsette i evigheter. Unødvendige ting liksom bare klistrer seg. Desverre så går det på bekostning av korttidsminnet. Jeg glemmer hvor jeg har lagt mobilen, jeg glemmer nøklene i døra, jeg glemmer søppelposen stående på varmekablene i gangen, jeg glemmer å levere skattekortet og blir truet med 50% skatt, jeg kjører på butikken og kommer hjem uten det jeg opprinnelig skulle ha og minnepenna som jeg skulle ha med meg på jobb har jeg glemt i 4 uker nå (imorgen camilla, i morgen). Jeg er notorisk, men jeg er klar over det.

Nå sitter jeg her og lurer fryktelig på hva det var jeg skulle huske, ikke kan jeg ringe Torgeir å spørre heller, for jeg husker ikke hvor jeg la mobilen.

Jaja, de gale har det godt.

Lena tar sine første småtrippende skritt ut i den nye bloggen!

Ny blogg, nye muligheter!

Denne bloggen kommer til å inneholde mye rart, akkurat som livet mitt gjør.
Jeg kommer til å skrive en del om familien min, de opptar tross alt en stor del av mitt liv. Jeg kommer til å skrive om livets store og små problemstillinger. Jeg kommer til å skrive om ting som jeg er opptatt av der og da. Dere skal ikke se bort fra at denne bloggen kommer til å inneholde mengder av generell fjasing, det er jeg jævlig god til.

Vi er i gang folkens!